Hvem sier du at Jesus er?

Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. (Matteus 16:15, 16 NB)

Eller, i denne individualistiske verden, hvem er Jesus for deg?

Når mennesker møter motgang, er det spennende å se at selv de mest skeptiske ikke-kristne folder hendene. Eller hvertfall spør etter Gud.

“Hvorfor stoppa han det ikke?”

Vi har ikke sett det viktige

For Jesus er ikke hva vi vil han skal være. Det vil si, det finnes ingen subjektiv Jesus som formes etter våre ønsker.

Han Er den Han Er.

Jødenes tanker om profetiene om messias gav bilde av en konge som David. En som skulle fri dem fra Romerriket og lede Jødene som et politisk overhode.

Men Jesus kom aldri for å være David, en konge i vanskelige tider. Han kom heller ikke for å være en støttebandasje, en bedøvelse når smerten melder seg.

Han kom for å vise den største kjærlighetserklæringen verden har sett – å dø for din skyld, for at du skulle få leve.

Betyr det at han ikke har medfølelse for den som lider her og nå? Han har det! Ingen kjenner deg og hva du går gjennom så godt som ham. Ingen kan elske på en så fullkommen måte som ham. Og Han som elsker deg, vil deg alt godt.

Men det er ikke den viktigste rollen. Om man har et fullkomment godt liv uten smerte, så nytter det lite når det en dag tar slutt.

Vår luksus og velstand lurer oss, bedrar oss.

Vi tror vi ikke trenger noen andre enn oss selv. Vil ikke la andre bestemme noe over oss. Jeg er min egen herre, og jeget min Gud.

Men når vi selv møter veggen og opplever kriser, hvem løper du til?

Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! (Matteus 11:28 NB)

Ifølge verden hvertfall.

Jeg har møtt mennesker som selv sier at de faktisk er tilfeldige. Og jeg lurer litt på hva som får dem til å fortsette.

Hvis man er til ved slump, så betyr det at ingenting har mening. Verden bare er sånn. Du er et resultat av en sammensmelting av et egg og en celle med en forsvinnende liten odds for at det ble akkurat deg som ble til.

Likeså verden du lever i, lufta du puster inn og dine kjære som du møter. Det er ingen mening bak noe. Alt, fra vennlige, kjærlige gjerninger til sultkatastrofer som rammer utallige mennesker, alt – et resultat av faktorer, uten moral. Det bare er sånn.

Vil vi virkelig leve i en sånn verden?

Ikke hør på dem som sier du er tilfeldig!

Jeg tror på en skaper som har en plan med deg!

Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. (Salmene 139:16 NB)

Han har kalt deg.

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn. (Johannes 15:16 NB)

Han tenkte på deg når han tok straffen på korset og sa:

Det er fullbrakt

Du er så langt ifra tilfeldig! Elsket, trøstet, reddet.

Kanskje spesielt alenetid med Gud.

Dagene går liksom i ett. Det å stå opp klokka halv tolv er jo aldri feil, og man skulle tro at i en jobb som dette er det jo en flust med tid. Men den forsvinner liksom alltid.

På veggen på rommet har jeg skrevet et vers fra korinterne. “La alt hos dere skje i kjærlighet” (1 kor 16:14). Det er motivasjonen. Vise kjærlighet i alt vi gjør, uansett hvor dagligdags det måtte være, og gjennom kjærlighet vise et liten bit av Guds egen kjærlighet til oss.

Men det blir vanskelig å vise noe som helst fra Gud når en selv ikke bruker tid med Ham. Bare det å be en bønn før hver dag blir så lett glemt.

Kjenner du deg igjen?

Jo mindre man henger sammen med en venn jo større avstand blir det mellom vennen og en selv. Og selv om man tenker at man savner personen, så hjelper det lite om ikke tanke blir til gjerning.

Jeg pleier sette meg ned sammen med xboxen litt før jeg legger meg for å få koble av litt av og til. Og i kveld når jeg satt der innså jeg hvor stor den avstanden har blitt. Hillsong i bakgrunnen minna meg på det. I fjor kom liksom alt av seg selv. Lovsangskveldene, møtene i MUF og på Fjellhaug.

Men ute i det virkelige liv trengs det faktisk litt jobbing.

Hvordan kan du gi drikke når du selv er tørst?

Det slo meg når jeg satt der og lytta til sanger som Came to my rescue, This is our God og andre hvor utrolig viktig det er, hvor utrolig rett det er å bruke tid sammen med Ham som tross alt har gitt meg Livet!

Hvis du leser dette nå som tenker at jeg er en tulling som tror på noe som dette, så vil jeg så veldig gjerne si at det gjelder deg også, Han lever og leger virkelig! Hvis det et er ett valg i livet ditt som betyr noe som helst så er det dette!

Det blir så tydelig plutselig. Når man tar et skritt hver dag bort fra ham som er sentrum, så merker man ikke at man har gått bort fra Ham før man ikke lenger kan se Ham.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette her nå. Men gjerne bli med og be for oss her oppe, og samtidig ta deg til til Far. Vi trenger det!

Freely you gave your life to us, forever our God is glorified
Freely you gave it all for us, surrendered your life upon that cross.
Great is your love, poured out for all, this is our God!
Lifted on high from death to life, forever our god Is glorified
Servant and king rescued the world, this is our God!

Dette er min Gud, og jeg er så glad for at Han er den Han Er!

Ny sjanse, nok en gang.

Saviour, he can move the mountains. Our god is mighty to save!
Forever, author of salvation. He rose and conquered the grave!

Check it!

http://open.spotify.com/track/0cIoSMR8kFaJHF8eGgHBHs

En 18 år gammel gutt som var elev på norborg døde i en bilulykke på onsdag.

Jeg vil bare be om forbønn for først og fremst familien, men også vennene, klassekameratene, personalet i kriseteamet og på nordborg.

Be om trøst, samhold og styrke til å takle utfordringene og den tunge tida som kommer.

Kursing og nyttig lærdom, Oslo og Fjellhaug og ikke minst en utrolig bra gjeng. Ikke feil.

Faktisk, heh, fun fact of the day, jeg kjente faktisk alle utenom tre av de som var der, og det var en hel del med folk.

Fine folk faktisk!

Utsikten fra vinduet mitt på Finnsnes, hvis du stikker hodet ut og vrir det litt. Hvis du lurte.

Anywho! Det er rart hvordan noen mennesker klarer å gjøre et kurs interessant. Min erfaring er at det er høy snorkefare under slike ting.

Vi slapp faktisk det i timene da. Men når natta kom derimot.

Når en sover fire stykker på et rom er det ganske morsomt, og litt frustrerende å alltid være den som sovner sist. Plagsomt fordi man naturligvis har lyst til å sikle ubevisst på puta et par timer. Men morsomt fordi artige.no er dobbelt så moromt sammen med andre, og hvertfall etter klokka to. Også er en stor fare for mange rare lyder i svima.

Fordi mens de syv(7!) vekkerklokkene til residensens eier tikker og klikker litt ute av sync, så kan man i søvnmangelsens rus forestille seg en mini-hær som kommer marsjerende, akkompagnert av salig snorking og gurgling fra side én, og koselyder og jobbsnakk i søvne fra side to.

Åsså kom godstoget forbi klokka ett. Trofast. Flinke toget.

Etter plenty av drøs om ting som om kommunikasjon, ansvar, sjelesorg, tips og peptalk av O Store Generalsekretær, hadde plutselig dagene gått. Rart.

Skulle egentlig opp til nord-norge i dag, men så kom jeg på at det er høstferie, så hvorfor ikke stikke hjem en tur. Litt for å bare treffe folk igjen, litt for å slappe litt av og samle tankene, og litt for å lande på sola en gang før mørketida setter inn støtet. (bada-bish!)

Helst uten å si ifra til de hjemme. Det var gøy.

Anywho! Til en litt mer trist greie.. Brå omvending, men dette er viktig.

En elev på nordborg døde i en bilulykke på onsdag. Så, forbønn for vennene, klassekameratene og ikke minst familien trengs. Så vær så snill å bli med i forbønn om trøst og styrke til dem i tiden som kommer fremover.

Mhm. Haha