I forbindelse med bibelskolen reiste jeg sammen med resten av BMT til Indonesia. Dette er de minnene som ble skrevet mer eller mindre mens ting skjedde. Beklager på forhånd min rare humor og mangler på skriveegenskaper! 
Du er forresten advart mot skriveleifer, men alt ble skrevet på en liten iPod touch, så helt lett er det ikke alltid
Torsdag
27:01:11
Fjellhaug
Naaaavla alarm..! iPoden har fonne ut at eg visstnok hørre te å vokna lettare nå enn om den halvtimen som e igjen før eg MÅ kvitta meg med dynå, min nærmaste venn de siste timane. Itte et par ronda på klokkå bestemme mobilen og macen seg for å stemma i koret, tostemt sådan, dog svært lite harmonisk. Mens hybelkaninane rømme hjernen komme Indonesia fram i lyset.. eeeey..!;D
Egg. To faktisk. Mer fritert enn stekt. Peisa tallerken med opp i kjøkkene på i tredje i en bevegelse i gråsonen mellom løping og sjangling. Kaffi frå Erlend og goe stemning fra alle i rommet allerede kl halv fem, timens helt. Rart; sko trodd det skjedde någe spesielt på denne dagen?
Gardermoen.
Kulde!! Det e en rar følelse når du sjøl e overbevist om at ja, du har faktisk kledd deg, mens effekten av polstringå forblir fraværande. Utenfor bussen blåste kulden (viss det går an..?) rett gjennom samtlige plagg. Et lurt håve fra gjengen påpekte at dar e 50 grader i forskjell fra her til andra sidå av kulå vår. Tufft ju.
Flymodus
Flyreiser forblir seg sjøl. Men en ting kan jo noteras. Typen i blå jakke og oransje headset e heilt sikker goe mann, men når headsettet ikkje engang har rester av korttidshukommelse og spyr ut de samme lydane fira hundre og tjueseks gange før de bytte (les: starte på en ny runde meningsløs samling av lydloopa. flott det!) så kan det bli slitsomt. Heldigvis kan alt av hodeverk og kvalme fra sånne traumatiske opplevelsar kureras av dansk kaffi.
Mmm… Kaffi.
Gigafly.
Eg e som regel en ok fornøyd person. Når den standarden en holde for å ver goe greie e den einaste en har forholdt seg te derimot, ska det ikkje så mye til for å heva an. Dagens andre lærdom: SAS, norwegian, KLM: ta dåkke ei pæra og legg dåkke, eventuelt gi na te meg. Singapore airlines har tydeligvis hatt mer enn bare pærer å spisa og har lært lekså. Lunsj: firaretters rett (med tvilen helt litt i de flyvande Singaporittanes favør). Kylling med agurkgusj, ex-gris med grønne stilka, kjeks med ostesmør, og gulrotkaga. fortsatt litt i tvil kor de har plassert den gulrotå men, tufft still, godt var det og!
Sjøl om mi og iPodens biologiske(?) klokka e overbevist om at me bare har komt te time nr 15, insistere Indonesarane på at hu e way past barne-TV-tid. Folkå i Bagdad ei mil onna oss e uenige med både meg, iPoden og Indonesarane, but then again: enighet har vel aldri vært deiras sterkaste attributt.
When in rome, do as the romans, og siden Indoane sie at klokkå e leggetid så må eg vel finna meg i det. Så… Viss eg bare klare å komma meg forbi sleeping beauty #1 og 2 så peise me bort te waste-stasjonen her i doningen for å pussa tennene! Aldri feil å få tankrem og tannbørsta ombord på flyet! Når de i tillegg har plassert fuktighetskrem, aftershave, perfyme og masse andre væske eg ikkje vett navnet på overgår de seg selv stadig. Disse her folkå vett. Punktum.
Tiå flyr seie de. Tull! Me flyr. Tiå står pigede stilt. Prosjekt Jon Blund skrive snart falitterklæringen på håndkleet og kaste det inn i ringen. Tornerose 1 og 2 søve, tror eg. Men me har fått med oss ei ny jenta. En av våre kjære bergensara har plokka opp ennå en personlighet i tillegg til de mange gamle og de veksle litt på å ha kontrollen virke det som. Hu nya virka grei, men litt forstyrra. Nå sove hu og. Eller alle sammen av hu om du vil. Sovehjerta tror eg ikkje eg eige sjøl derimot. Jammen va dar få å finna blandt alle hauger av free stuff på doen heller. Må senda inn forslag te de om det. Mental note added.
Eg kan se skjermen te Erlend mellom flysetene og har gjort ennå en interessant observasjon. Pierce brosnan ligne litt på mel gibson. Vil tro at steget fra james bond te william wallace ikkje e någe serlig stort. Sånn ståa e nå e dar fleire som trenge enten a) søvn i svelgbar form, eller b) store mengder kaffi. Men når en e travelt opptatt med å stirra på stjerne e det ikkje plankeflyvning å køya. Når det var snakk om stjerne så kan eg fortella det at her, et sted over Kathmandu og Kolkata (sygt golgata-ripoff!) ser me faktisk stjerne når me kikke nedover. Så det så!
Fly me to Medan and let me look down on the stars! Lets just hope that BMT don’t end up behind bars! Lalala… So forth and so forth.
Fly fra Singapore til Medan
If looks could kill hadde me vært døde alle mann. Å gå gjennom flyet fullt av asiata som einaste bleikhuda kan beskrivas enten som the green mile eller walk down the isle, (heheh, det rimte.. Hehe..). Pick one.
Flyet vårt har dessuten slanka seg og tydeligvis ønske det at me ska gjør det samma. Uten å si et einaste vondt ord om flymaten, så kan eg ikkje la ver å lura på ka det var eg nettopp spiste. Men! Alltid kjekt med gjensyn av my buddy the kaffikopp.
Mmm… Kaffi. Indonesisk kaffi.
Flyplassen i medan
Sagta framme! Førsteinntrykk: varmt, de e ikkje særlig flinke på skilt og Leif (skriveleif) e titt innom. Stirring kan de og! Bagasje kn de viss de bare vil! Me e trygt framme men me har gått et par units i minus. Litt svinn? Så mens me heldige mange sitte ute og vente i hallen og kjenne oss litt som han kisen fra the terminal, står Ms J og resten av de heilage i rommet på sidå av bønnerommet i forsøk på å få tebake de manglande kassane.
Det e vel strengt tatt fredag.
Første frokost inntatt. Det som e imponerande e ikkje at me alle kom oss opp (nesten alle hvertfall), at alle spiste godt og blei mette eller at nesten ingen huska på stakkars Anette som blei tjue i dag. Det som e mest imponerande e at etter tre måltid så har alle tunge og fungerande smakssystem igjen! Første måltid me hadde her på denne sidå var strengt tatt minneverdig. Eg fikk maten sist. Nasi hot plate sapi leve virkelig opp te navnet. Hvertfall det førsta ordet. Mens eg satt og så på at alle andre som spiste det blei pionera i kulminarisk selvpining, der både blod, svetta og snått både rant og brant (heh.. Det rimte.) tenkte eg at det kan jo ikkje ver såå gale. Det var feil. Veldig feil.
Siden alle hadde holdt seg beviste gjennom hele spiseprosessen var målet for fredagen å forholda seg sånn. Itte ålstring i bassenget med danseoppvisning av Mr. Benno og andre kan me telle antall gange me ufrivillig duppa av på lveldssamling på to hender og et par føtter. Me fant vel ut at det ikkje nytta å krangla med indonesarane om tid og sånt, men det betyr ikkje at me var enige. Klokkå var åtta når me køja, men me hadde vært nedstemt lenge og følte me ikkj hadde sove siden i går. Men i går var jo egentlig to dagar siden. Ja. Du skjønne.
Eg skreiv at det vel strengt tatt e fredag. Men heh, my bad. Det e visst lørdag. I rest my case. Og på denne lørdagen e me nåå alle. Når Chanush og el tomato gikk gjennom dørå, (den samme dørå som Ms Bergmann hadde en krasjdate med) var det som å se teatermaskene personifisert. En gla tomat og en miserabel Chanush.
Dagens vers: 1 tim 2:4 4 han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
Det paste vel ganske godt siden planen for dagen e å besøka Jørn Helland og en Per fra Flekkerøya som e NLMs utsendingar her på øyå. Interesting. Det e visst vanlig å gi gave te folk her. Me har med makrell i tomat, leverpostei og bæremeisel. Sko trodd de savna norge eller noe.
Før me hoppe i sykkeltaxiane e det laksing i solå/skyggen med sweet child of mine i på andra siå av palmå.
Siden me alle vet at gilja e verdens navle ble eg ikkje overraska over å finna en dirdøling i en forstad av Medan. Koffor ikkje liksom? Eg seie de bare: Gilja vil erobra verden. Jørn Helland har skjønt det og jobbe med saken på alles vegne. Heia Jørn!
Søndag
Kati var søndag kviledag sa du? Me tok på oss de alvorlige buksene (gamle bedehuskler i jentenes tilfelle) i dag og vandra te kirkå. Me såg alle frem te å synga forran menigheten her nede men de rundlurte oss. En gjeng gule gultkledde steig opp på det helligste, de var litt for goe. Du sende ikkje akkurat en kulturskoleelev opp på samme scene som KORK .. For å sei det sånn! Menmen! Flotte folk! Antall håndtrykk, blitsskudd, glis og selamat detang’ar hsr eg sjelden sett på samme sted. Fine den.
Men det var de alvorlige buksene. Me tok de ikkje av med en gang. En halvtimes gåtur rundt kvartale her tok oss fra favelaen i brasil til en plass som gjør folkå i Beverly hills te å virka som skopussara. Casen var at sted a og sted b var skilt av en vei og to gjerder, det eina av blikk og det andra av gylsne jernstenger. Sprøtt. Me fikk masse sterke inntrykk. But if I told you them, I’m afraid I’d have to kill you og sånn…
Mandag!
I løpet av nattå ha sengå forandra seg fra å ver ei seng te det som ikkje kan beskrivas som et KKK-medlems dårligste dag på lenge. Eina lakene på heilt feil ende, teppet (som eg egentlig ikkje vil veta om e vaska på ei stonn) på vei inn i nasen og det sista lakenet.. Ja, har vel ikkje fonne det heilt ennå.
Te nå har me stått opp litt tidligare kvar dag. Ni den første dagen, åtta i går, og heh, halv syv i dag. Dersom dette fortsette vil ikkje jet-lag ver någe pes på vei tebake te kulden; me e jo godt på vei te å snu tebake anyways så.
Planen for this great day e å reisa i en liten knall blå buss i fira tima te en innsjø med ei øy med en innsjø i, beats me… Det vil altså sei dersom me telle med nord sumatra så e dette en såkalt tripple snack. Heh, Fun fact. (nok en gang: ikkje meiningå med rim, men det rimte, nesten hvertfall. heh…) me ska opp på en vulkan, cruisa med motorsyklar gjennom øynå og si hei te solå som har gjemt seg bak smoggen her i Medan. Litt usikker først om det var skyer, forurensing eller rett og slett all røykingå som var problemet. Dersom det e det sistnevnta så kan eg opplysa at selv om en røyke inne (!) så hjelpe ikkje det klimaet någe. Aanyways. Må spinga og rana en minibank. Snakkes!
The blue bus
Ka skjer med tørka frukt? Mens krambuå hjemma kanskje har ei lidå hylla med visne aprikosa så har de virkelig slått på stortrommå her nere. Me har nå kjørt i omtrent tri tima og plutselig var det tissepause. Me stopte utenfor et såkalt verstedmarked. Og om ikkje absolutt alt var tørka frukt var det nærme. Det og fisk- og rekechips, hybelkanina på pinne, gratinery mygg og det som ifølge Mr. Chanush e red bull me kokain. Det sistnevnta kan ver en sannhet med en (giga-)tvist, men alle e jo så gla i Chanush så me lar han fantasera. Fine mann.
Det e visst innhøstingssesong her nere. De der pøblane altså..! De står her og trør på alt korne før de selge det. En ny indodelikatesse? Korn ala fotsvette. Digg. Jaja, de spise jo reker i chipsform, så kem kan egentlig ver sikker? Meanwhile har sjåføren vår starta opp doningen og me humpe videre. Mental note #2: aldri klag på norske veia igjen.
Saalige tissepause. For en halvtime siden kjente eg at væskebeholdningen nærma seg bristepunktet og mirakuløst så sa Olav (vår kjære medleder) at md sko stoppa om ikkje så lenge! Eg og blærå jubla! Stilt hvertfall! En plass mellom medan og lake toba, som eg bare kalle oltedal (definisjonen på alt som ligge mellom to ting). I oltedal fant me en bensinstasjon med “do”. Det vil sei, hål i bakken med e vannkar på sidå. Ulogisk for alle utenom de innvidde. Det gikk jo te slutt og me feira med å spretta et par flaske antibac. Så nå tebake i hompe-Hans e me alle desinfiserte og goe, klare for å nå målet e me vel og, enkelte av oss anyways.
Når e satt her i sete med ufrivillig massasjefunksjon fikk eg en åpenbaring. Mens Johannes åpenbaring gir et bilde av ka som vil skje, ga Jons åpenbaring et bilde av koss ting henge sammen her. Spesielt mygg-te-menneskeforholdet. Stakkar Iselin her hadde vært punktert om hu hadde vært så uheldig å blitt hol. Heldigvis e hu ikkje et dekk. Iselinbandens Siste Stikk hadde sikkert blitt en suksess på det medisinske filmmarkedet men det vel heller mindre populert her inne i Hompe-Hans. Der der sko vært tær e dar i plassen stikk på størrelse med prekestolen. Det å blåsa funke visst ikkje heller seie de. Eg som alltid har hørt av far at blåsing kurere alt unntatt lårhøne og isjastrøbbel. Utrolig nok har e eg ikkje så populært blant de flyvande blodiglene. Eg seie takk for det og takk for meg.
Tau-ferjå tøffe avgårde på ukjente farvann te lake toba!
Innbruddstjuv! Brann..! Tsunami..? Myggstikk? Idet ferjå starta opp stemte de i en klagesang som gjor Mr. Dagsland svar skyldig; og oss skyldige i litt for lite mandige hyl. Kun i somidaritetens navn såklart..! O lykke når de te slutt gikk tom for ting å klaga på! Ska ikkje nekta for at musikkapetitten var stor og sulten for någen melodiar var tilstede. Lucky for us satt dar en gjeng med indonesiske dagdrivara inklusive en smått ustemte gitar (alt for stemningen!) bakers i jållå! Allsang på grenså te det kompletta! Varm temperstur, varme melodier og varmt fellesskap på tvers av språk, kultur og alder. Alt i musikkens navn. Verdensfamilien samla rundt gitaren, det e sånn som skape fellesskap!
Sweet Caroline
Plassen med e på nå e sjarmerande på mange områder, fleire enn eg verken rekke, klare eller gidde å forklara. Men for å gi et enkelt bilde kan eg gjenfortella ka som skjedde når eg sto opp i dag. Når eg sto opp fra sengå med maur i hadde eg allerede vørt våken i fleire omgangar.
Gjennom nattå ville et ukjent antall skapningar sei sitt. Honda bjeffa, kattar sang, hana gol, insektene dreiv med sitt og fra overetasjen kunne overdrevent (te å ver kl seks om morningen) drøsing og latter høras som gjennom et høgtalsranlegg på steorider. Når eg kom ut fra badet med det heilt tetta doe (ennå litt usikker på om det var mauren eller my rolmie Chanush the Sick som står ansvarlige for den der..) blei eg møtt av Camilla (my neighbor) som kom gåande gjennom heilt awesome dis gjennomstråla av ei allerede glødane sol gjennom palmetrenå (fy feiern for en fantastiske natur å bli møtt av i dørå, idyll!) I tillegg te allerede nevnte lydar kunne hu fortella om oppkastlydar i tillegg te det alt nevnta orkesteret.
Gudd.
Me rusla ned te solsengdistriktet og blei liggande der sammen med resten av det som må ver verdens finaste mennesker! Eg e rikt velsigna med en fullstendig nydelig klasse! Itte tre timar med bading, soling, svetting og lesing var det tid for frokost. For tretti kroner fikk eg arme riddere, pannekaga, håndlagt sjokolademelk med isbitar i og en kopp kaffi. Kan me liga det? Ja, det kan me liga! Indonesia, Lake Toba og (sweet, sweet) Hotel Caroline. I laik ju verri møtsj. Let me sleep in ju nao, gudd nait!
Scootera e og vil trolig alltid ver forbeholdt latskapsdyrkara, tvilsomme folk og Italienara. Norske scootera hvertfall. Desse degenererte smellartane e dar, foruten svært rart utseende, någe vesentlig gale med. For det førsta går de jo bare i trillefart, og for det andra… Tja, det oopsummere det vel. Men dar e håp for scooterheten. Et lite sted langt langt borte, ove hav og himmel: Samosir Island midt i Tobasjøen har scootrane fått sitt fristed. Bolte drylara av någen smellarta! Uten grense verken på det eina og det andra! Ingvild, andrea, sarah, ingebjørg, anette og meg tilbrakte onsdagen på kvarsin monsterped.
Den lille øyå var faktisk ikkje så liten som me trodde, men me tok oss fra punkt a: Caroline Hotel på Tuk Tuk, forbi det planlagte punkt b og rett heim te de varme kildene på andra sidå av kanalen. Saligt var det med bad vann direkte fra denne kulå sitt indre. Det lokta svovel og råtne egg, men kult anyways! Håndkle hadde ingen andre tenkt på enn moder Ingebjørg, vår plan innebar jo en masse sol anyways. Det gjekk ikkje heilt som tenkt. Med egg-odør innprinta i både hud, hår og resten av heilagheite fikk undertegna et klart innblikk i eggenes trasige verden. I løpet av turen blei me lufttørka (av vind), stekt (av den styste gulingen av alle), kokt (i de varme jordoppstøtå), olja (inn av solkrem) og sist men ikkje minst skylla te de grader og forsøkt nedkkjølt av et regn fra det som må ha vært utallige brannslanga rett over oss med innlagt kjølevæska. Livet i et ehh.. Eggeskall?
Jaja, me kom oss hjem te slutt, mer blå enn me var før avreise. Heldigvis e dar lite en kopp med kakao kan fiksa. Fleire detaljar kunne ha blitt sagt om vårt likle nopedeventyr, men på grunn av dets sensitive natur e det nok best at det forblir usagt. Vente te freddan og sånn!
Torsdag 3. Feb
Siden dette ska ver en minnesak så kan en jo ikkje lukke øynene te ka som skjer samtidig. Orkan i australia, fattigdom rett utendor hotelldørå, kaos og krise i Egypt og så videre.. Verden ligge i sykesengå og selv om en ikkje har så mye en kunne ha gjort eller sagt e det virkelig karakterendrane å se det first hand. Dagens alvårsord. Imens håpenog ber me om at ting må roa seg, ved siå av det e det minsta me kan gjør å åpna øynene og se de og la det påvirka oss.
Men nok om det. Siden me e e på en vulkan av de virkelig store så e det jo litt creepy. I dag har me hørt både smell og hatt utbrudd. Heldigvis kom smelle som feiring på at me nå ifølge kinesarane går inn i haren, harens år altså. Litt mer krise e det at utbrudde kom fra rommet på sidå her. Rommet kan bli beskreve som maurtua, mugg og fukt AS, fliseråtelageret.. Eller bare doen. Stakkars Chanush har hatt et utbrudd og fjorten sjøl og det har smitta te porselentronen. Når eg for nå en halvtime siden prøvde å trekka ned i et (desperat!) forsøk på å få massene te å fordufta steg vannet øve alle kjente bredder og ned på flisene. Heldigvis var det bare vann. Tankane går uansett te stskksren som ska vaska opp itte at me stikke videre i
Hompe-Hans klokkå ti i mårå.
På vei te Medan, lørdag
Dar har skjedd en Del syge ting siden sist. Eller, någen syge folk har vel skjedd for det mesta. Mens foten te Chanush verke verke det som om Sabrina svimle litt på denne høyden. Hompe-Hans fikk akutt tarmproblem i går og me stranda med golgata i rei tima før me kom oss vekk. Me tok oppstandelsen telt i tima i plassen for daga gitt. Før det var håve te Sarah keen på å sprenga og i dag tidlig onna mortenbønnen kom epilepsi på besøk. Me e en syge gjeng, men fprhåpentligvis roe det set ittekvart. Humøret ska me ikkje sei någe på anyways, selv om dar som regel e litt å klaga på.
For: når någe ser for godt ut te å ver sant så e det som regel det. Itte å ha blitt kasta rundtforbi i en nyfrisk Hompe-Hans var dar fortsatt någe kronisk som sitte igjen i veien her. Me kom oss fram te slutt og ser inn på et rimelig shiny hotell, pynta te kinesisk nyttår og greier. Okay, lobbyen looks clear, no fungus, rats or crazy people.. Rommet.. Alright, dette ser jo sweet ut, reint, ingen maur på badet og utsikten e postkortmateriale. Fine, då tar me en dusj (den første skikkelige siden Medan). Menne… Kati komme varmen..? Navla.
Nå e me på vei tebake te byen Lonrly Planet seie “bare e te å komma seg videre fra”, og det e fint. Back to base, kanskje de har varmt vann og? Blir bra.
Indonesarane virke som en politisk engasjert gjeng på godt og ondt. Mens de fleste hippie-van-mockupane som e her (og dar e en haug!) ikkje har så mye lurt de sko ha sagt, komme du iblant øve en der dar står “democracy must go on” osv osv. Det går faktisk igjen i matnavnå og. Kanskje det går litt for langt? Et alternativ te middag i dag var Nasi Putih… Ikkje mange bokstavane før du får en heftige anklage og en sinna russersjef på nakken. Eg sa meg fornøyd med biffen min eg.
Søndag e dagen me går i kirkå og drøse med en glamuslim. Kanskje ikkje samtidig, men still. Glamuslima (ja, de fins, tydeligvis,) e kule. Itte me hadde vært i kirkå stakk me i moskeen. Itte planen sko me egentlig iføras burka og kjortel, men me slapp billigare onna. Gutta boys fikk gå i kirkeklenå mens las chacas måtte nøya seg med hijab, festlig. Glamuslimen Ibrahim tilbrakte dagane med å samla skatta fra tidlig om morningen te tri om dagen cirka. Ifølge Mr. I var en dag på jordå åtti år itte en var død. Så dersom en hadde brukt seksti år på et liv i synd ville en bruka åtti år per dag for å komma te paradis. Vår nye venn var lite gira på å gå så lenge så han brukte som sagt tidå på å skaffa seg ekspress-skyss med å snakka med sånne som oss.
Nå e det tri ima te neste ting skjer, og det e dinner. Egentlig e eg ok-klar for å få tidå te å gå, men det var det.. Dusja kanskje.. Medan e en klam by. Smogg, svetta og ei svær sol betyr lite chilling på solsengå. Jaja, kanskje det e liga greit! Me får sitta o se på apemannen som hente kokosmelk fra toppen av palmetrenå.
Mandagen fekk en nais acsluttning med delekveld. Delekvelden derimot blei avslutta med litt amper stemning. Men! Et vers som Målfrid nevnte, salme 46:11 seie någe sånn som “Stopp og innse at jeg er Gud”. Og når me tenke øve det, så har me hatt litt av någen heftige stopp på turen her. På vei te vulcano city gav Hompe-Hans itte for tarmtrykke og dieselslangen røyg.
Ironisk nok blei me sitande i tri tima i en religiøs theme park. Kor blei me ståande? Ved golgata. Ka gjor me? Ba, lovsang, lo og spiste peanøtter hos en familie me aleri komme te å se igjen. Herlig fellesskap! At dar var en vane som gol tre ganger før me gikk og var jo litt festlig;D. Kati var det me kom i gang igjen? Itte et kvarter med bønn, rett itte fader vår, tri sekund itte Amen.
Tarzantendensa sprer seg i flokken.
Bumpy roads, take me home, to the place with elephants!
Oppi Ache! Midt i jungeleen, take me home, bumpy roads!
Itte disse jungelstrofene på vei i hompehans, øve en ikkje-eksisterande vei som var veldig keen på å ksta oss opp i luftå, sko me bli innsjekka i jungelbokå. Med ei bunka med kopia av alle sine pass var byråkratiet fornøyd, men eg tvile på at Mowgley var liga nøyen med det formella. Tvilsomt. Nå e me innstasjonert i kvar vår bungalow, nok en gang mes tett do. Rart det der siden Chqnush ikkje e her. Mysteriet med det tetta dass har blitt laust, la oss bare si at noen har en bokser mindre. – nei, ikkje meg.
Gjengen her i Tangkahan e en rar gjeng som virkeoig tar jungeltilværelsen på alvor. (viss eg skrive feil nå så e det siden hompehans e i gang igjen og han leve opp te navnet. Det hjelpe ikkje någe serlig at eg sitte heilt bakerst heller..) aanyways! De fleste dangane me yørte omhandøa uungelen. Me e mette på welcome to the jungle for å gjør det klinkande klart.
Jungel Bob, mowgley, Tarzan og de andre som jobde på the jungle lodge (sammen med hunden Baloo) forlate me i skrivande stund. Jepp, we’re leaving (og me hørre mowgleys faste reaksjon i håve:) “really?! Om my gaaa…”. En ny venn har et nå hvertfall fått meg. Te alle som e interesserte i å møta en brakandes goe kar, here’s some info.
Navn: Theo.
Lige lange gåtura midt i jungelen, flørting med damene i sin nære omkrets, e en aktiv type og inrømme at han fort blir rawtløs. E og veldig gla i å spruta vann på folk, favorittmat e eukalyptusblad, vannmeloner og banan. Yrke e ansikts-treknekker og jungelguide.
Alder 21
Vekt 2400 kg
Spesielle kjennetegn: en big ass snabel midt i fleisen. Blås i trompeten viss du e interessert!
Theo var min og Camilla sin følgesvenn gjennom sump, stup, fosS og mygg i A4-størrelse. En rolige men egenrådig sumatrisk snabelfant som eg lett sko hatt i hagen! Terningkast fempluss!
Mens me nuh klore oss fAst i sete for å ikkje letta i alle hompane her på vei tebake te Medan, komme me ikkje onna tanken om at me e på vei te de to siste nettene her på adresse baresåvittnordforekvator. De siste dagane onna solå blir cirka liga spennande som nyhetene for døve. chill (eller shill som det blkr sagt) blir det derimot! Shopping, (med fare for å ses med knekk i håndleddet ska eg innrømma et brennande behov for nye sko, ouch, I know..!) bading, sunblock, biff og savn av ballerinakjeks oppsummere planane I think. Akkurat nå kan eg leva med det gitt, eg TAKLE nemlig ikkje mer nasi goreng og ayam! (stekt ris og kylling). Je meg smalAhåve og knekkebrød!
Ingen kjimse av avreise. ka enn det vil sei.
Mens me gikk gjennom de to siste medandagane, med alt det innebar av morgendusj, soling, bading, svetting og evig badstubesøk i Guds frie natur mm, har me vel alle snik-kikka på uret i håp om at billetten vår hjem sko modnast og bli klar for plukking. I desperate(!) forsøk på å få viseren te å tikka besøkte me medans fancyshmancy restaurant og fikk primabiff te lonestarprisa. ikkje feil. Siden heile skaren fra BMT e det me lige å kalla kremen av ananassalaten te Erlend (det vil sei prima!) så må me jo forholda oss i visse sosiale kretser og rangatiger. Ka e mer naturlig enn å reisa rett fra kakserestaurant te karaokebar? Akk skjebne at dar fortsatt e någen som har tatt vare på Nsync og resten av de mindre eksklusive fløtetypane.
Anyways’s's’s… (det e det nya). Nå har me reist. Fra MedN, byen der det som e kult e xylofoncover av alskens sangar. Byen med overparfymerte heiser. Byen der du aldri e aleina på badet. (les: edderkoppar, firfisler, kakerlakker, maur, lus, biller, knelera og resten av de mangebeite, alt har sin sjarm). Første stopp var singapore. Overgangen fra Medan te flyplassen i Singapore var.. Heilt erligt så står eg litt fast i ka eg ska skriva nå, men et ord kan jo gi en idéen om ka det handle om: Hjølp! Singapore e bylandet der doene synes gjestane sine e ekle, der klor e munnskyllevann og der til og med Erlend kan slappa av i total manko på ting å rydda, vaska, skura, støvsuga eller sterilisera. That’s sayin’ somthn’!
Danskebåten har gått te anskaffelse av et par vinger og har nå vært i luftå i ca ti timar. Imponerande det der av en båt, spesielt når han e full av oss og halvlubne og brente danskar med sokkar opp te knenå.
Søvn her oppe e litt på en anurr og en snei. For det førsta så e du aldri klar øve om du har sove i det heila tatt. Viss du dog sko sovna så vil du garantert våkna opp minst tjuefira ganger. Samtidig vil du med litt srlvinnsikt oppdaga at ja, sjøl om du kanskje har fonne en stilling du trodde en skapning med to bein, to armar, en rygg og mage og et håve te å krona verket med ikkje kunne få om du så var beinløs, så føle du deg litt tard. Dar e overaskande mange måter å ikkje få sova på gitt. Kjapp gange hjennom radene her kunne fort ha minna om Darwins kjente evolusjonstegning. Tards krølla opp med mindre plass enn amøber i en stol, og en Ytre-Enebakking med bøg i foten som har fått en heil rad og ligge og laxe på neste. Jepp, her e alle klasser, arter, intelligens- o utviklingsnivå representert; alle med tri felles fiendar: klokkå, naboens armhul og seter uten søvnsympati. *snufs* det e så røranes når samfunnsklassane møtes! Frokost!
På ei mer positive sida så e det litt fint med sånne sovemønster. For når en tror at en har sove kanskje en time, kanskje to, eller andre tall som e nære naboer med null, så kan man plutselig få en tidlig jul. Eg var overbevist om at eg hadde sove kanskje tri og at me hadde føge i kanskje fem viss me var heldige. Men nei! Der lå jokern og tallet er ti, tallet er ti. Jackpot og jubelår på en å samma dag. O glede! Nå gjenstår bare seks tima i københavn, men det e jo fint. Eller..?
